Nærbilde av en Francisturbin. Foto: Helge Hansen 

De ulike komponentene i et vannkraftverk er ofte designet for spesifikke kjøremønster eller forhold, som for eksempel bruk kontinuerlig eller variabel hastighet. En kan derfor tenke seg at produksjon utenfor dette spesifikke kjøremønsteret vil føre til økte påkjenninger for anlegget. Denne økte påkjenningen fører som regel videre til hyppigere reparasjoner og utskiftninger av deler, noe som ofte betyr betydelige utgifter for anleggene. 

For å redusere disse utgiftene er det viktig å planlegge og veie opp hvordan dagens produksjonsmønster og inntekt påvirker de fremtidige utgiftene dette mønsteret vil føre ha for anlegget. Ved slike valg er det viktig at man i produksjonsplanleggingen har gode tall og data å støtte seg på. 

I sitt prosjekt har Arnt Ove Eggen utarbeidet en modell for kjøremønsterkostnader. Modellen bygger videre på en modell for kostnaden ved en start/stopp av vannkraftaggregatet, hvor modellen inkluderer både varigheten av stansen samt anleggets tekniske tilstand. Modellen kan også benyttes for å estimere kostnad ved «ramping» altså hvor fort man bremser eller øker produksjonen, og kostnaden ved å operer med belastninger anlegget normalt ikke er designet for (dellast og/eller overlast).  

Resultatene fra modellen bør tas med inngangsparametere til modeller eller programvarer som beregner disponering av tilgjengelige vannressurser. Den er derfor en god ressurs for å kunne ta bedre veloverveide beslutninger knyttet til produksjonsplanlegging i ulike anlegg.